Forsiden < Fag og profesjon < Inter Collegas på nett < Bokomtaler < Biskop Solveig Fiske på sykehusprestvisitas
Biskop Solveig Fiske i samtale med en av legene ved Sykehuset Innlandet, Lillehammer.

– Jeg er på sykehusprestvisitas fordi jeg ønsker å ha et særlig fokus på denne tjenesten og dens betydning i sykehusene.

Det er visitasdager i Hamar bispedømme. Biskop Solveig Fiske skal i løpet av perioden 27. mars – 7. april ha møter med representanter for de ulike sykehusene som hører til Sykehuset Innlandet. De to første sykehusene som ble besøkt, var Gjøvik og Lillehammer. På Gjøvik er det i dag en sykehusprest, Anne Hvinden, mens stillingen på Lillehammer inntil videre er vedtatt ubesatt.

 

Dybdekompetanse

I samtalen på Gjøvik understreket Anne Hvinden sin erfaring av presterollen som en nyttig samtalepartner for pasienten. At noen er der for å snakke om andre sider ved livet enn de rent medisinske. Hun opplevde også at de andre ansatte ser på prestestillingen som nyttig, og at hun ofte bidrar til å vinkle situasjoner på en annen måte.

Det var flere av de tilstedeværende som trakk fram sykehusprestens viktige arbeid.

Seksjonsoverlege Øistein Hovde forklarte hvordan Hvinden hadde bidratt i veiledningen av studenter. I tillegg understreket han sykehusprestens rolle ved gjennomføring av en verdig avslutningsseremoni for avdøde pasienter som opereres i forbindelse med organdonasjon.

Representanter for Distriktspsykiatrisk poliklinikk understreket også sykehuspresten betydning. Annen Hvinden deltar blant annet i den ukentlige verditimen, en time hvor ansatte og pasienter snakker om temaer som, håp, framtid og skam. I tillegg ble hennes dybdekompetanse som prest fremhevet.

 

En stilling i endring

Olav Nordengen, sykehusprest på Reinsvoll psykiatriske sykehus og i tillegg også tillitsvalgt for sykehusprestene ved Sykehuset Innlandet, tegner ved hjelp av sin egen tjeneste et bilde av en tjeneste som har utviklet seg i takt med tiden.

– Da jeg begynte som sykehusprest for nesten 30 år siden, var det på slutten av tiden for de lange oppholdene på psykiatriske sykehus. For mange pasienter kunne oppholdet vare i flere tiår. Det var å leve sine liv innenfor murene. Dermed skulle alt det som skjedde i samfunnet forøvrig, også skje på innsiden. Stillingens første instruks var utformet i 1912, og arbeidet den gang var å fokusere på andakter og gudstjenester, samtidig som det skulle forberedes til konfirmasjon.

Men da disse langtidsenhetene ble avviklet, endret det også behovet for en del av sykehusprestens klassiske oppgaver. I stedet meldte de pastoralkliniske krav seg.

– Etter hvert jobbet vi mer tverrfaglig og sammen med ansatte som psykologer, leger, sykepleiere. Det har utfordret min presterolle, men også tilført den en ny dimensjon. Det er mange spørsmål som må avklares. Blant annet om hvilke forventninger en pasient har til fortrolighet og tillit i samtale med en prest.

Sykehuspresten er en stilling som blir utfordret og under press. Hvordan tenker du om framtiden?

– Det er veldig stor forskjell på presset etter om sykehuset ligger i et landlig område som mitt, med rester av en enhetskultur, eller i en storby med mye større innslag av flere religioner og kulturer. På sikt tenker jeg nok at den åndelige eksistensielle oppfølgingen, både rettmessig og behovsbasert i norsk helsevesen, stadig vil utvikle seg i bredere retning. Likeverdige helsetjenester og ressurser vil bety at man ansetter flere typer livssynsmedarbeidere enn kun en gruppe fra en bestemt religion. Om samfunnet skal være livssynsåpent og understøttende krever det at ny kompetanse utvikles innen offentlige institusjoner

 

Sykehuspresten er etterspurt

Biskop Solveig Fiske understreker også sykehusprestens betydning.

– Sett i lys av at en stor andel av pasientene tilhører den norske kirke er det viktig med en saksvarende og god tjeneste. I et samfunn med religiøst og kulturelt mangfold betyr ikke tanken om likebehandling at majoriteten ikke skal bli betjent. Men i tillegg til prestetjenesten skal en sørge for god betjening inn mot åndelige og eksistensielle spørsmål også for pasienter tilhørende andre tro og livssynssamfunn enn Den norske kirke. Det har vi sett på Gjøvik, hvor sykehuspresten er en brobygger og tilrettelegger for dette.

Biskopen er opptatt av at tillit til tjenesten skapes i det daglige.

Den tilliten kirka har, skapes i møtet med mennesker. Og i helseinstitusjoner og andre institusjoner skapes tillit gjennom samvirke og samhandling mellom prestetjeneste og andre tjenester. Sykehusprestetjenesten er ikke er lovpålagt, men vi ser at den er etterspurt. Når et sykehus reduserer denne, ser vi at dette i det daglige ikke uten videre er enkelt.

Solveig Fiske omtaler vakansen på Lillehammer på følgende måte:

– Jeg synes det er beklagelig at vi ikke har sykehusprest her, men vi har inngått en avtale om en minimumsbetjening som skal møte noe av behovet.

For sykehuspresten er viktig?

Det er viktig at pasienten blir betjent på en adekvat måte og at sykehusene sørger for det. Også gjennom prestetjeneste.

Spesialistprestetjenesten er en verdifull tjeneste som er under press. Presteforeningen ser derfor viktigheten av at Hamar biskop har prioritert en omfattende visitas inn mot denne prestetjenesten.