Hjem > Artikkel
I en kommentar 7. juni hevder Ingunn Økland at prester som ikke tror på Gud ”representerer et av kirkens store tabuer”, og at et gap mellom akademisk utdannelse og utøvende yrke gjør at ”Jo mer teologi man studerer, desto mindre skikket kan man bli for tjenesten”. Det kan være fristende å si at bildet virker fortegnet, og spørre hvilken kjennskap Økland taler ut fra. Men siden hennes kritiske perspektiv er forfriskende ukonvensjonelt i kulturdebatten, og fordi hun også reiser viktige spørsmålsstillinger, bør innspillet heller ønskes velkommen.
Finnes det prester som ikke tror på Gud? Økland har rett i at spørsmålet om presters mangel på tro vil være følsomt både for prest og omgivelser, og at det sånn sett er forståelig om det er lite fremme. Likevel vil jeg påstå at flertallet av prester i Den norske kirke opplever virkeligheten ganske annerledes enn Økland gjør. Om vi mangler undersøkelser som spør direkte om prestenes tro, så vet vi mye om deres trivsel og opplevelse av mening – i møte med mennesker, men også i oppgavene med liturgi og preken hvor de sentrale trosdimensjoner kommer til uttrykk. Det overveiende inntrykket er at prester ser det som et privilegium å få formidle det kristne budskapet.
Er det rett som Økland hevder, at de kritiske dimensjonene i teologiutdanningen hemmer mer enn de fremmer? Tvilen hører livet til, og kan paradoksalt nok være en svært så utviklende samtalepart for troen. Det akademiske tvisynet gir viktig ballast også for dem som forbereder seg til prestetjeneste. Men selvsagt kan spranget inn i den positive, deltakende presterollen bli langt – fra å være ”tilskodar” til å bli ”deltakar” for å bruke Skjervheim. Vi må også spørre om teologien hjelper godt nok til å utvikle språk som bærer i møte med menneskers erfaringer i et samfunn som stadig endres. Dette er utfordringer som lærestedene har vært opptatt av, og som vil være viktige også i årene som kommer for alle som arbeider med utdanning av prester.
v/ Inge Westly
Rektor, utdanningsavdelingen i Den norske kirkes presteforening
Denne artikkelen er en lengre utgave av et innlegg i Aftenposten.
Copyright © Presteforeningen



