Forsiden < Fag og profesjon < Inter Collegas på nett < Fagartikler < Mer effektiv utnyttelse av kirkens ressurser?

Mer effektiv utnyttelse av kirkens ressurser?

Foto: Kristianne Marøy

Kirken har med større selvstendighet fått en utfordring: Hvordan skal kirken få midlene til å strekke til? Og en mulighet – til å gå igjennom sin virksomhet og tenke igjennom sitt formål: Hvordan bør vi prioritere? Hvor kan vi arbeide mer rasjonelt? Hvordan kan arbeidet i kirkens førstelinje styrkes? Dette er tema i artikkelen «Kompetanse, styring og prioritering» i Luthersk Kirketidende 10/2017. Her følger noen hovedpunkter fra artikkelen, og lenke til den fullstendige artikkelen.

Førstelinjen først – kompetanse finnes på grunnplanet

Det burde være lett å samle seg om en felles målsetting om at Den norske kirke må prioritere førstelinjen. Hvordan dette skal gjøres, hva som da må prioriteres, og hvordan arbeidet kan organiseres så de tilgjengelige ressursene kan utnyttes best mulig må vi ta samtalen om.

Kompetansen på hva det er å være kirke i det enkelte lokalsamfunn finnes i størst grad i lokalmenighetene, hos menighetsrådsmedlemmer og ansatte og frivillige i menighetene.

Kirken stiller høye faglige kvalifikasjonskrav til sine vigslede ansatte. Det betyr at det er god kirkefaglig kompetanse lokalt. Og det er der kirkelig profesjonskompetanse er viktigst. Dette er høykompetente yrkesutøvere som er i stand til å utøve faglig skjønn og prioriteringer i henhold til sine forpliktelser etter vigslingsløfter og tjenesteordninger. Kirken vil bruke denne kompetansen mer effektivt hvis de får tid til å være fagfolk i utøvende tjeneste mest mulig, og ikke må forholde seg til unødig omfattende faglige styrings- og rapporteringsregimer.

Kirken er tjent med å utvikle en kompetanseledelse som anerkjenner de kirkelige profesjonsutøvernes kompetanse, og gir rom for faglig og kreativt profesjonsskjønn i yrkesutøvelsen i samspill og samvirke med soknets styringsorganer.

Mulige tiltak for en slankere og smidigere kirkelig organisasjon

I artikkelen foreslås noen tiltak for en slankere og smidigere kirkelig organisasjon. Hensikten er å bidra til at kirken i størst mulig grad kan konsentrere seg om å utføre sin oppgave, og i noe mindre grad bruke energi på å bygge og holde gående en organisasjon.

Det er mange tegn til at både valgte rådsmedlemmer, ansatte og frivillige kjenner tyngden av forventninger og oppgaver som overstiger de tilgjengelige ressursene. Vi må også se om vi har for ambisiøse og vanskelig oppnåelige mål. I lengden går det ut over gleden i arbeidet og tjenesten.

Tiltak 1: Felles daglig arbeidsledelse i soknet (eller i samarbeidende sokn): Etablering av en felles arbeidsledelse i soknet eller i flere samarbeidende sokn, vil kunne redusere sokneprestenes tidsbruk vesentlig. I dag brukes mye tid til forankring av det som skal gjøres, fordi ingen lokal leder har en samlet ledelsesfullmakt.

Tiltak 2: Gjennomgang av kirkens administrasjon og arbeidsdelingen mellom nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Dette gjelder sekretariatsfunksjonen for styringsorganene, økonomifunksjoner, utøvelse av arbeidsgiveransvar og fagutvikling og faglig rådgivning. Særlig foreslås en kritisk gjennomgang og forenkling av godkjennings- og rapporteringsregimene.

Tiltak 3: Sjeldnere Kirkemøte. Dette er et tiltak som kan gi direkte økonomiske innsparinger, men som også kan få omfattende ringvirkninger. Dette er antakelig ett av få tiltak som kan bidra til å redusere det kirkelige byråkratiet. Med Kirkemøte for eksempel annet hvert år, må det prioriteres strengere hvilke saker som skal behandles av Kirkemøtet. Færre saker fra sentralt hold som skal følges opp vil kunne redusere arbeidstrykket i bispedømmene og ikke minst i menighetene. Ikke for å svekke det kirkelige demokratiet, men for å styrke menighetsrådet som demokratisk organ i kirken.

Kirkemøtet og Kirkerådet må gi avkall på noe styring for å få til dette. Men det kan godt hende det vil vitalisere det lokale kirkelivet og frigjøre energi til å utføre det langsiktige relasjonsarbeidet det er å være kirke og møte mennesker med evangelium og omsorg.

På sikt vil samling av arbeidsgiverlinjene kunne bidra ytterligere til en strammere og mer rasjonell organisasjon.

En etterlysning

Kirkelig statistikk for de senere årene viser at antall gudstjenester har gått ned fra 69 643 i 2003 til 61 908 i 2015, en nedgang i antall gudstjenester på 11 prosent. Dette er utviklingen siden gudstjenestereformen ble innledet. Vet vi noe om hvilke gudstjenester som har blitt borte, og hvorfor? Er ressursene blitt knappere, og/eller har kirken umerkelig endret sine prioriteringer i praksis?