Menighet og prestestudent

Kronikk fra Presteforeningens leder, Martin Enstad, i Vårt Land 15. august.

Menigheten må ta vare på den nye prestestudenten

Som kirke har vi grunn til å juble for 65 nye prestestudenter. Men å rekruttere studenter er bare halve jobben. Nå må menighetene mobilisere for å motivere dem fram til ordinasjon og prestetjeneste.

I disse dager starter tusenvis av unge mennesker på nye studier. Det er store endringer som venter. Nytt bosted, nye venner, nye krav, ny rolle. Blant disse er 65 teologistudenter som starter på sin vei til prestetjeneste enten ved VID ­ Misjonshøyskolen i Stavanger ­eller ­Menighetsfakultet og Teologisk fakultet i Oslo. For en kirke hvor 59 prosent av presteskapet er over 50 år, og hvor cirka 300 av disse kan velge pensjon, er dette en gledelig og helt nødvendig økning i antallet studenter. Den norske kirke trenger hver eneste en av disse studentene som prester i framtidens kirke.
Vil bli tungt. Noen av dem som begynner på teologistudiet, vil falle av. Det kan handle­ om ­egnethet, og noen finner ­underveis i studiet ut at de ikke ønsker en slik tjeneste. Det er ­naturlig. I tillegg tror jeg at noen av de som slutter ville fortsatt dersom de hadde hatt en tettere kontakt med sin menighet ­underveis i studiet. For mange kan studietiden paradoksalt nok bli de årene hvor man ble minst sett av en menighet.Teologistudiet er spennende, givende, utfordrende og langt. Vi som har gjennomført det, vet at det vil bli tunge perioder. De færreste har like stort engasjement for alle fagene, og det kan være krevende når studiet utfordrer egen tro. Derfor er det viktig å ha en tett kontakt mellom kirke og student gjennom hele studieløpet. Her mener jeg studentens hjemmemenighet kan ha en særlig rolle.

Motivere og forberede. Gjennom studietiden er den enkelte student knyttet opp til sin biskop gjennom programmet «Veien til prestetjeneste». Det skal blant annet sørge for å motivere og forberede den enkelte student til prestetjenesten. Det er bra. Det kan være både motiverende og formende å bli sett av biskopen.

Men en teologistudent kommer fra en menighet, og skal tilbake til en menighet som ferdig utdannet prest. Et sted ble studenten båret til dåp, konfirmert, utfordret til ansvar i søndags­skolen, speideren og ungdomsklubben. Et sted har hun deltatt på leir, passet på viltre barn under «Lys Våken», vært tekstleser eller ­arbeidet som kirketjenervikar. 65 ferske teologistudenter reiser denne høsten fra en menighet som de regner som sin. Jeg vil utfordre disse menighetene til å huske på sin(e) prestestudent(er).

Kontakt mellom hjemme­menighet og student bør blir en naturlig del av Den norske kirkes liv.

Forbønnshandling. Det er ­enkle grep og virkemidler som skal til for å gjøre relasjonen mellom student og hjemme­menighet tettere. Det helt elementære er at menigheten sikrer seg adresse, e-post og mobilnummer til studenten når hun flytter. Menighetsbladet hjemmefra må fortsatt komme i postkassen. Og er soknepresten i nærheten av studie­stedet, kan han gjerne invitere til mat og prat.

Når en av menighetens ungdommer skal begynne på et studium som sikter mot kirkelig tjeneste, burde det bli vanlig med en markering i gudstjenesten. En enkel forbønnshandling som synliggjør at kirken trenger kvalifiserte og dyktige med­arbeidere i sitt virke for «å bygge Guds rike». Vi som kirke må vise vår glede og vår omsorg for de som lar seg kalle til tjeneste. Og dette skjer best lokalt.

Be studenten hjem. Det er flere­ søndager i året hvor både tekst og anledning gjør det ­naturlig å be for de fra menigheten som studerer til prest, kateket, diakon eller kantor. En slik forbønn forteller at unge fortsatt satser på kirken, den forteller andre unge at det er mulig å jobbe i kirken, og den uttrykker menighetens omsorg for de som forbereder seg til tjeneste.

Muligheten for å jobbe i kirken bør være et tema i alle konfirmasjonsopplegg. Inviter teologistudenten hjem, betal reisen og la henne fortelle om prestestudiene.

Nei, det er ikke bare gamle menn som er prester. Ja, det finnes mange måter å være prester på. Nei, en trenger ikke være «super-kristen» for å reflektere over om dette kan være en mulig jobb. Prestestudenten får en gratis reise hjem, blir husket, sett, og mulighet til å formidle det hun er opptatt av.

Betal billetten. Studenter har ofte vært ledere på leirer. Ikke glem dem nå. Sørg for at invitasjonen ikke slutter å komme, selv om avstanden blir lengre. Mange har veldig lyst til å holde kontakten med miljøet. En tur/returbillett hjem betyr noe i en stram studentøkonomi.

Studenter skal hjem til jul. Julegudstjenester skal planlegges, det trenges arbeidskraft. Ta en telefon og spør om de kan bidra med noe. La dem være tekstlesere. Etter hvert vil det være naturlig å slippe dem til på prekestolen.

VIP-vikarer. En annen nøkkel for vellykket studietid er sommervikartjenesten. Sommer­vikarene er kirkens VIP-vikarer. Ingen er nærmere å velge seg en framtid som prest enn prestestudenter som er allerede ønsker å prøve seg i yrket. Bispedømme og menighet bør derfor ha et stort fokus på disse. Sommervikarene må få god oppfølging og gode vilkår. Og det bør være mange av dem hvert år. Alle som ønsker det, bør få mulighet til å være sommervikar hver eneste sommer de siste årene av studiet.

Det er grunn til å glede seg over flere teologistudenter og søkertallene bør bli enda større­ neste år. Men som en del av ­rekrutteringsarbeidet må vi ­mobilisere for å hjelpe studentene gjennom studiet og fram til ordinasjon og prestetjeneste. ­Biskopene har sitt ansvar, fakultetene har et stort ansvar, men hjemmemenigheten kan også spille en viktig rolle.

Vær stolt av studentene deres­! Se dem, husk dem, motiver dem og vær der for dem. Forbønn, hjemreiser, mat og prat når ­lokalpresten er i byen, konfirmanttimer og etter hvert prekenoppdrag ved siden av teologi­studiet.

Det kan bli prester av sånt.