Kirken og sparekniven

Det har kirken sannelig gjort de siste årene, og det vil den komme til å gjøre i årene som kommer. Det virker som om Olsen ikke har registrert at vi de siste årene har gjennomført den største omorganiseringen av prestetjenesten etter reformasjonen. Prostereformen i 2004 og fridagsavtalen i 2001 medførte at prestene fikk arbeidsuke til 5 dagers arbeidsuke alle prestegjeld ble slettet og prestene nå arbeider i hele prostier. Dette resulterte i en reduksjon av utøvende prestetjenesten 

Begge disse reformene er gjennomført uten at de bevilgende myndigheter har gitt tilstrekkelig økonomi til å kompensere for dette. Prestetjenesten er derfor betydelig svekket de siste ti årene, selv om medlemstallet i kirken har holdt seg relativt stabilt.
Kirken har tålt og tatt utfordringen med å bruke sine ressurser på en bedre måte. Men situasjonen nå er svært vanskelig tross de innsparinger som er gjennomført. Kirken klarer ikke holde oppe dagens bemanning med bevillingene i statsbudsjettet for 2010.
Når Olsen i sin kommentar viser til at både kirkerådet og presteforeningen nærmest rituelt klager på for lite penger når statsbudsjettet legges frem, ser det ikke ut til at innholdet i det budskapet som vi har forsøkt å fremme denne høsten har nådd frem.
Bakgrunnen for vår sterke reaksjon denne høsten er ikke utfordringen i det å merke sparekniven. Det er heller ikke redselen for truede arbeidsplasser eller frykten for å måtte ta et ekstra tak.

Den situasjonen som vi gjennom lang tid har forsøkt å formidle til bevilgende myndigheter er at den politikken de fører har konsekvenser ikke bare for prestene, men mest for enkeltmennesker i sårbare livssituasjoner. Det er dette det handler om.
Kirken er ikke til for prestene sin skyld men for enkeltmennesker sin skyld og for at Guds kjærlighet kan bli en realitet mennesker imellom. Nøkkelfunksjonen i dette er prestetjenesten. Når den er truet, så er hele kirken truet.
Men prestetjenesten er har ikke de ressursene som er nødvendige for å gi kirken og samfunnet de tjenestene som er nødvendig.
Dette bekreftes av landets stiftsdirektører som har ansvaret for å forvalte økonomien til prestetjenesten. Stiftsdirektørene melder at de må kutte i ca 25 prestestillinger i 2010 for å få budsjettet til å gå i balanse.

Den anstrengte økonomien i prestetjenesten er ikke enkelttilfeller. Det er og har vært en utfordring i samtlige bispedømmer i 2008 og 2009. Konsekvensene ved den økonomiske rammen kirken er gitt i forhold til prestetjenesten, medfører en stor merbelastning for den enkelte prest, det enkelte sokn og ikke minst for kirkens nærvær i lokalsamfunnet over det ganske land. Det er nå et faktum at det er reduksjon av begravelses dager, messefall og andre kirkelige tjenester i mange av landets prostier.
Skulle vi fulgt Olsen sitt resonnement så ville fremtiden være at for eksempel Oslo ville fungere mest rasjonelt med et sogn og en prest. Da ville kirken etter Olsen sitt resonnement være fremtidsrettet og progressiv. Men ville vi da kunne være en kirke for folket? Selvsagt ikke.
Vi treng bedre økonomiske rammer for å sikre gode arbeidsvilkår for prestetjeneste i dag. Videre trengs det et betydelig økonomisk løft med tanke på rekruttering til prestetjeneste. Vi trenger dette for enkeltmennesket sin skyld, for samfunnet sin skyld og for prestene sin skyld.