Forsiden < Slides < Høringsuttalelse: Forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn

Høringsuttalelse: Forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn

Presteforeningens sentralstyre avga 6. desember 2017 høringsuttalelse om Kulturdepartementets forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn. I det følgende gjengis noen av hovedsynspunktene i Presteforeningens høringsuttalelse. For komplett høringssvar, følg lenken nederst i saken.

Presteforeningen støtter i hovedsak forslaget til ny felles lov om tros- og livssynssamfunn.

Lovens formål og medlemskapsspørsmål

Presteforeningen mener det ikke bør settes noen aldersgrense for tilskuddsberettigede medlemmer, og at medlemmer under 15 år også kan telle med ved tilskuddsberegningen. Presteforeningen mener at en slik 15 års aldergrense for tilskudd bidrar til en forståelse av tro og livssyn som noe de voksne holder på med. Gjennom å understøtte tros- og livssynssamfunn anerkjenner staten betydningen tros- og livssynssamfunn har for samfunnets borgere. Denne betydningen er like stor for barn og unge under 15 år, som for samfunnets voksne borgere, jf. barnekonvensjonen art 14, 27.1 og 30. Det er urimelig ikke å skulle gi tilskudd for medlemmer under 15 år når mange tros- og livssynssamfunn driver et positivt og viktig arbeid særlig ovenfor barn og unge.

Den norske kirke

Gitt Den norske kirkes særstilling, og ordlyden i grunnlovens paragraf 16 er det naturlig at Den norske kirke er særlig omtalt med et eget kapittel i en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn. Samtidig er det en naturlig konsekvens av løsrivelsen mellom stat og kirke at lovreguleringen holdes på et nødvendig minimum. Det er avgjørende viktig at Den norske kirke får frihet til selv å organisere sin virksomhet slik at kirken mest mulig effektivt kan virkeliggjøre sitt oppdrag med de tildelte ressurser.

Det er viktig at den kirkelige organiseringskompetansen er lagt til ett nasjonalt, ansvarlig, representativt og demokratisk valgt organ som Kirkemøtet, jf. omtalen i dagens kirkelov § 24 av Kirkemøtet som «øverste representative organ i Den norske kirke».

Det er en naturlig videreføring av den skrittvise selvstendiggjøringen av Den norske kirke at kirken gjennom et demokratisk og representativt organ får kompetanse til å organisere kirkens inndeling, kirkelige organer og valg til disse. Presteforeningen ser det som en naturlig utvikling at det er Den norske kirke, og ikke staten gjennom lov, som får myndighet til å organisere kirken. Presteforeningen vil påpeke at Kirkemøtet mange ganger har bekreftet at man ser på lokalmenigheten som kirkens grunnleggende enhet, og stedet der kirkens viktigste arbeid har skjedd. Det er derfor ingen grunn til å konstruere en konflikt mellom lokalmenighet og kirkemøtet. Men gitt at man selvsagt fortsatt ønsker en kirkeorganisasjon som henger sammen, og som er forpliktet til organisatorisk, liturgisk og læremessig enhet, er det nødvendig at et nasjonalt organ, på vegne av hele kirken får myndighet til å organisere kirken utover de krav som framkommer av loven. Presteforeningen vil understreke betydningen av Kirkemøtets demokratiske legitimitet, og at kirkemøtet, i likhet med menighetsrådene, henter sin legitimitet gjennom medlemmenes stemme i valg.

Presteforeningen mener muligheten for Kirkemøtet til å kunne fastsette medlemskontingent for kirkens medlemmer, ikke bør avskjæres. Dette bør følge av Den norske kirkes rettslige selvstendighet.

Finansiering av Den norske kirke

Selv om det er momenter som taler for en fortsatt delt finansiering, vil Presteforeningen anbefale å gå for statliggjøring av finansieringen av Den norske kirke.

Grunner som kunne tale for en fortsatt todelt finansiering er tilgangen til flere finansieringskilder, det gode forholdet mellom kirke og kommune på mange steder, og lokalsamfunnenes sterke tilknytning særlig til kirkebyggene.

Når Presteforeningen likevel vil anbefale en statliggjøring av den offentlige finansieringen av Den norske kirke, er det ut fra følgende grunner:

– Det er i dag betydelige forskjeller mellom kommunenes bidrag til Den norske kirke pr. medlem. En statlig finansiering vil gjøre det mulig for Den norske kirke å ha en mer rettferdig fordeling av midlene mellom menighetene, slik at kirkens medlemmer sikres en grunnleggende likhet i hva de får av tilbud fra sin kirke.

– Det vil gjøre det betydelig lettere for Den norske kirke å ha en enhetlig og samordnet styring av kirkens totale ressurser.

– Det vil gjøre det lettere å organisere kirken hensiktsmessig, slik at minst mulig av ressursene brukes til administrasjon, og mest mulig brukes til å realisere Den norske kirkes oppdrag som landsdekkende folkekirke.

– Det vil gjøre det mulig å etablere en helhetlig strategi for vedlikehold av kirkebyggene, og etablere fagmiljøer som alle landets kirkebygg kan dra nytte av. På tross av mange lokalsamfunns sterke tilknytning til kirkebyggene er det likevel i dagens ordning et betydelig etterslep i vedlikehold av kirkebyggene.

– Statliggjøring av finansieringen vil ikke være til hinder for at Den norske kirke kan samarbeide med kommuner eller få ekstra finansiering av kommuner til prosjekter/områder der begge parter ser nytten av å samarbeide, f. eks. på områder som diakoni, ungdomstilbud, kulturtilbud o.l.

– Lovforslaget legger opp til en statliggjøring av tilskuddet til de andre tros- og livssynssamfunnene. En statliggjøring av den offentlige finansieringen av Den norske kirke vil derfor være en prinsipiell likebehandling av Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene. At Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene har den samme offentlige finansieringskilden gjør det lettere å se til at statens støtte til andre tros- og livssynssamfunn er «på lik linje», jf. grunnloven § 16.

– Statliggjøring av finansieringen behøver ikke å medføre endringer i kirkens nåværende organisering, og heller ikke endringer i ansettelsesforhold og arbeidsgiverlinjer, men det vil gjøre det mulig å på sikt etablere én arbeidsgiverlinje i Den norske kirke. Det vil gjøre det lettere å få klare ansvarslinjer for de ansattes arbeidsmiljø, og bedre ivareta stillingsvernet som følger av arbeidsmiljølovens krav om rett til annet passende arbeid ved framtidige omorganiseringer og fortrinnsrett ved nedbemanninger.
Etablering av en nasjonal arbeidsgiverlinje vil ikke være til hinder for at Den norske kirke selv kan delegere ansettelsesmyndighet og annen arbeidsgivermyndighet til et hensiktsmessig nivå for ulike grupper ansatte.

For Presteforeningen er det viktig at loven bidrar til å legge til rette for en organisering av kirken med fortsatt tett kontakt mellom prest og biskop.

Presteforeningen mener det i den foreslåtte §12 bør legges inn formuleringer som ivaretar behovet for finansiering av diakoni, trosopplæring og kirkemusikk. Dagens kirkelov er langt mer detaljert enn lovforslaget i hva som finansieres. Det er naturlig at dette blir mindre detaljert når man ønsker et mer overordnet lovverk. Færre detaljer gir også kirken frihet til selv å organisere seg og benytte ressursene med færrest mulige føringer. Samtidig er det i forbindelse med kirkens finansiering viktig å fastholde at diakoni, trosopplæring og kirkemusikk er vesentlige sider ved folkekirkens virksomhet.