Forsiden < Fag og profesjon < Profesjonsetikk < Taushetsplikt og avvergeplikt

Taushetsplikt og avvergeplikt

Kjartan Leer-Salvesen. Foto: Høgskulen i Volda

Det er på høy tid å avklare forholdet mellom taushetsplikt og avvergeplikt. Kjartan Leer-Salvesen leverer et viktig bidrag med avhandlingen «På tilliten løs? En studie av læreres og presters skjønnsutøvelse i spenningen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt». Med avhandlingen disputerte han for graden ph.d. ved Universitetet i Agder 19. februar 2016.

Taushetsplikt, skjønn og lov

Prester har taushetsplikt. Den er regulert i forvaltningsloven, og gjennom § 209-211 i straffeloven. Her sies det at man som prest (også flere yrkesgrupper nevnes) kan straffes dersom man «rettsstridig åpenbarer hemmeligheter, som er dem eller deres foresatte betrodd i stillings medfør». Det er den sistnevnte taushetsplikten, den yrkesmessige, som de fleste av oss vil forbinde med selve «taushetsplikten». Den yrkesmessige taushetsplikten oppheves bare av den andres samtykke, ved trussel om at noen blir uskyldig dømt eller hvis man kan avverge en alvorlig forbrytelse (avvergeplikten). Også avvergeplikten er regulert i straffeloven. § 196 forteller oss at taushetsplikten må vike hvis man har kunnskap som kan gi mulighet til å avverge en rekke nærmere bestemte alvorlige forbrytelser. Prester har imidlertid ikke som mange andre profesjoner meldeplikt til barnevernet. Vi er sammen med advokatene fritatt for denne.

Enhver profesjonell må utøve skjønn i sin virksomhet. Vi besitter mye kunnskap og erfaring, og vi anvender disse ressursene i møte med stadig nye og komplekse situasjoner som involverer mennesker, følelser, lovverk, tro, relasjoner, teologi og mere til. Lovverket som regulerer taushets- og avvergeplikt kan i utgangspunktet se klart og enkelt ut. Erfaringen tilsier at så enkelt er det ikke. Mange prester kan fortelle om utfordringer når de skal avveie taushetsplikten opp mot muligheten for å avverge forbrytelser. Dette er for prester flest kanskje særlig aktuelt i møte med barn og ungdom. Trosopplæringstiltak, konfirmantundervisning og leirvirksomhet skaper rom for fortrolige samtaler, som også noen ganger gir informasjon om store vanskeligheter i barns og unges liv.

Denne tematikken er akkurat nå svært aktuell. Det har nettopp vært en disputas som tar opp tematikken, og PF arbeider med spørsmålene i samarbeid med Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, Diakonforbundet og KUFO.

 

«På tilliten løs?» – rapport fra en disputas

«Det finnes noen som ikke skal agere, men som kun skal være til stede som din samtalepartner eller medmenneske.»

Med dette sitatet fra en prest han hadde intervjuet avsluttet Kjartan Leer-Salvesen sin presentasjon av avhandlingen i starten av sin disputas. Startpunktet i presentasjonen var følgende «vignett» (case) fra avhandlingen:

«Du er kontaktlærer og en 15-årig gutt i din klasse ber om å få prate alene med deg. Han forteller at han er bekymret for en navngitt kamerat på samme skole. Kameraten har blitt stille og innesluttet den siste tiden, han dropper ofte treninger og møter ikke til avtaler. Gutten i din klasse forteller også at kameraten har det vanskelig hjemme. Kameraten har flere ganger sett at faren har slått og sparket moren. Gutten ber om at du ikke forteller det til noen fordi han frykter konsekvensene

Denne vignetten var en av to som prester og lærere fikk seg forelagt med påfølgende spørsmål om hva de ville gjort – ville de melde til politi eller barnevern om en ungdom i en utsatt posisjon? De spurte ble bedt om å svare ja eller nei, og fikk mulighet til å begrunne sitt svar. Begge vignettene beskrev situasjoner som juridisk sett utløste avvergeplikt for begge profesjonsgruppene. I etterkant ble et mindre utvalg intervjuet om sitt forhold til egen taushetsplikt, avverge- og meldeplikt i møte med barns og ungdoms fortellinger.

Lee-Salvesen er interessert i hvordan lærere og prester gjør moralske vurderinger, hvordan de beslutter hva de skal gjøre i krevende situasjoner og hvordan de begrunner sine valg. Han prøver å få øye på og dokumentere hvordan prester og lærere bruker sitt profesjonelle skjønn. Han forstår prester og lærere som profesjoner med et samfunnsmandat, og stiller spørsmålet om hvordan de velger å forholde seg til dette. Hvis lovverket om taushetsplikt, avvergeplikt og meldeplikt er en av samfunnets bestillinger til profesjonene – hvordan velger de å forholde seg til dette? Innfrir de sitt samfunnsoppdrag? Langt på vei svarer Leer-Salvesen nei på dette spørsmålet.

Leer-Salvesens forskning viser at lærere og prester har tilnærmet lik vilje (eller uvilje) til å melde til politi eller barnevern. I begge gruppene var det om lag 60% som svarte ja på spørsmålet om de ville melde fra om sakene i vignettene. De var dessuten enda mer tilbakeholdne i «det virkelige liv», intervjuene kunne i hvert fall tyde på det, ifølge Leer-Salvesen. Mange var usikre på hva som juridisk sett var riktig å gjøre, og manglet kunnskap om gjeldende lovverk. Når de bestemte seg for å melde fra, var det ifølge Leer-Salvesen i liten grad lovverket som utløste meldingen, det var snarere bekymring for barnets «liv og helse» som ble brukt som begrunnelse. Intervjuene ga videre inntrykk av at den profesjonelles egne holdninger og erfaringer var viktige for vurderingene. For prestene var ellers taushetsplikten sentral som begrunnelse, og flere valgte å ikke ta hensyn til hvordan den er å forstå ifølge lovverket. Lærerne hadde i større grad en tendens til å fortelle om organisatoriske forpliktelser som bakgrunn for sine valg – ofte pålegges lærere i situasjoner som dette å melde oppover i systemet, til tros for at melde- og avvergeplikten er å forstå som personlig ansvar.

Avhandlingen byr på en rik empiri med mange spennende diskusjoner og refleksjoner. Det er interessant å lese om presters og læreres tanker og vurderinger. Leer-Salvesen har også skrevet et oppdatert og opplysende kapittel om taushetspliktens juridiske realiteter. Det bør komme til nytte som ressurs i presteliv og presteutdanning! Han mener å ha påvist at både prester og lærere er for dårlig rustet for forsvarlig utøvelse av profesjonelt skjønn på dette feltet. Han legger fram en punktliste over hvordan man kan oppnå konstruktiv endring:

  1. Skolens og kirkens ledelse må heve både sin egen og de ansattes kunnskap om og bevissthet rundt håndtering av bekymringssaker
  2. Taushetsplikten bør bli forstått og praktisert som en betinget plikt
  3. Lærere og prester må ta et personlig og framoverskuende ansvar for bekymringssaker
  4. Skolen og kirken trenger profesjonsutøvere som ser det som en sentral og prioritert oppgave å avdekke og hindre overgrep og mishandling
  5. Ansatte i skolen og kirken trenger feltspesifikk kunnskap om bekymringssaker, innsikt i jussen som regulerer taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt og en reflektert holdning til forholdet mellom et politisk, profesjonelt og personlig ansvar
  6. Gode erfaringer med tverrfaglig samarbeid kan bidra til å fremme meldinger til barnevernet
  7. (avhandlingen s.339)

På slutten av avhandlingen lister han opp noen konkrete tiltak med sikte på å fremme en tydeligere forpliktelse på melde- og avvergeplikten. Han utfordrer kirkens ledelse til å arbeide juridisk og teologisk med taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt, både for å styrke egen kunnskap og spre kunnskap. Prester må se det som en prioritert oppgave å ta fatt i bekymringssaker, og øke sin kunnskap både om taushetsplikten og hvordan de arbeider best i møte med utsatte barn og unge. Leer-Salvesen peker også på behovet for veiledning for å komme til rette med forholdet mellom egne erfaringer og annen kunnskap som begrunnelser for moralske valg.

 

Prestene er utfordret – hva nå?

Kjartan Leer-Salvesen utfordrer prestene og spør om vi er gode nok skjønnsutøvere, og om vi i tilstrekkelig grad tar vårt moralske ansvar i møte med utsatte barn og unge. Disputasen og avhandlingen setter også på dagsorden forholdet mellom individ og profesjon. Det profesjonelle skjønnet er individuelt, men står samtidig i en sammenheng. Den enkelte profesjonelle har kolleger, arbeidsgiver, tverrfaglige relasjoner. Vi prester har vel en sterk tradisjon for å stå mye alene, fordi arbeidsoppgavene krever det, og fordi strukturene rundt oss ofte har lagt til rette for det. Profesjonelt skjønn må kunne stå alene, men vil også tjene på å stadig bli kultivert i et fellesskap. En av utfordringene til oss fra denne avhandlingen er å lete etter gode arenaer for å finne sammen – i møte med de akutte utfordringene, og i forhold til de mer prinsipielle og langsiktige drøftingene.

I Leer-Salvesens prøveforelesning drøftet han forholdet mellom jus og etikk. Forelesningen relativiserer ikke avhandlingens funn og påstander, men markerer på sett og vis at ting ikke alltid er så enkelt som man gjerne vil tro. Jussen har sine begrensninger tross sin vilje til å være streng og «blind». Også lovparagrafer må tolkes og brukes. Etikken kan tvinge fram refleksjon som kan peke mot at det i visse situasjoner kan være riktig å bryte loven. Loven selv tetter heller ikke alle hull. Det profesjonelle skjønnet må trå til. Igjen: Vi trenger å oppøve det i fellesskap, snakke om det, drøfte utfordringer sammen. Slik at det fungerer godt når vi står alene.

 

Et utviklingsprosjekt på gang: Kirkelige ansattes samtaler med barn og ungdom

Ressurssenteret mot vold og seksuelle overgrep tok våren 2015 initiativ til en samtale med Presteforeningen (PF) omkring prestens taushetsplikt, samtaler med barn, eventuell meldeplikt til barnevernet om omsorgssvikt o.l. Samtalen med ressurssenteret videt seg ut, slik at vi også kom inn på hvordan samtaler med barn og unge under 18 år er å forstå. Fagavdelingen i PF utfordret i forlengelsen av dette tre kirkelige ansatte fra barne- og ungdomsfeltet til å delta i en videre refleksjon omkring spørsmål som disse. Samtalene avdekket et behov for klargjøring av hvordan taushetsplikten er å forstå i møte med barn og ungdom, men også mer generelt hvordan kirkens barne- og ungdomsarbeid forstår sin rolle i relasjon til foreldre og andre profesjoner som møter og har omsorg for barn og ungdom. I samarbeid med ressurssenteret, diakonforbundet og KUFO har vi søkt trosopplæringssekretariatet om utviklingsmidler for å jobbe med problemstillinger i dette feltet. I søknaden beskriver vi målsettingen for prosjektet slik: «Bidra til utvikling av situasjonsforståelse og profesjonelt skjønn i kirkelige ansattes samtaler med barn og ungdom. Utarbeide veiledningsmateriell som bidrag til dette.»

 

Prosjektets problemstillinger

  1. Situasjonsforståelse og taushetsplikt – hva gjør kirkelige ansatte sammen med barn og ungdom? Hvordan skal samtalene med barn og ungdom forstås? Er disse samtalene sjelesorg? Gjelder taushetsplikten også for samtaler med barn? Hva vil det gjøre med forholdet mellom barn/unge og prester dersom det etableres en meldeplikt utover den som eksisterer i dag? Hvordan ta barn og unge på alvor når de henvender seg til presten eller annen kirkelig ansatt med en betroelse?
  2. De kirkelige ansattes taushetsplikt – forskjeller, likheter, utfordringer. De forskjellige gruppene av ansatte i kirken har forskjellige former for taushetsplikt, og dermed også forskjellige former for meldeplikt og forskjellige muligheter i samarbeid. Det vil være nyttig med en samlet oversikt over dette. I denne sammenhengen kan det også være aktuelt å tenke igjennom hvordan forskjellige medarbeidere bruker hverandre, og hvordan informasjon deles og ikke deles. Her er det gråsoner og dilemmaer som bør beskrives og tenkes gjennom.
  3. Forholdet mellom taushetsplikten, barns alder og foreldreansvaret. Foreldre har foreldreansvar for barnet fram til fylte 18 år. De skal gi nødvendig omsorg og oppfølging (Barneloven § 30). Dette får konsekvenser for profesjoner og ansatte som omgås barn, i kirken og på andre arenaer. Helsevesenet opererer for eksempel med tre aldersgrenser i møte med barn i sin virksomhet: 12 år, 16 år og 18 år. Barn blir religiøst myndige 15 år gamle. De kan da melde seg ut og inn i trossamfunn. De kan fritt søke sin plass i kirkens liv, inkludert søke sjelesorg med krav om prestens taushetsplikt. Likevel er ikke ungdommen myndig i samfunnet som sådan, og står fortsatt under foreldrenes omsorg. Vi ønsker en gjennomtenkning av hvordan kirkelig ansatte bør håndtere betroelser fra barn og ungdom, og hvordan taushetsplikten forholder seg til foreldreansvaret.
  4. Barns autonomi i religiøs sammenheng. Barn skal høres i saker som angår dem, og selvsagt i økende grad med stigende alder (Barneloven § 31). 12-årsalderen virker å være et «knekkpunkt» i barneloven og flere lovverk. Det kan derfor være rimelig også for kirkelige ansatte å forholde seg til denne alderen som et punkt for større selvstendighet, religiøst og personlig. Men også barn under 12 år snakker med voksne som de får tillit til, uansett om den voksne inviterer til det eller ikke. Barneloven strekker «høringsalderen» ned mot sjuårs alder, og videre ned dersom man mener barnet kan danne seg egne synspunkt. Kirkelige ansatte trenger refleksjon om forholdet mellom barnets rett til selvstendighet, foreldreansvaret og eget profesjonelt ansvar.
  5. Lovregulering vs profesjonelt skjønn. En del av bakgrunnen for prosjektet er som sagt Ressurssenterets ønske om å få lovfestet meldeplikt etter barnevernloven også for prester. Lovregulering kan likevel ikke oppheve profesjonelt skjønn i alle sammenhenger. Også for betroelser som omhandler saker som absolutt er omfattet av avvergeplikten blir den enkelte til en viss grad overlatt til sitt eget skjønn, og slik er det i hvert fall med saker som ligger utenfor avvergeplikten men som likevel kan være alvorlige nok. Det er naturlig for mange kirkelige ansatte å se seg selv som del av en større struktur rundt barnet. Både skole, helsevesen, barnevern og foreldre er aktuelle samarbeids- og samtalepartnere for presten, men ikke alltid like ønsket fra barnets/ungdommens side. For en del ansatte er det antagelig uklart hvilke skranker for samarbeid taushetsplikten setter opp. For alle vil det være viktig å få støtte på at eget skjønn er viktig, og ikke minst arenaer for å arbeide med det.

 

Prosjektets produkt

En del av målet med prosjektet er å utvikle en veileder for kirkens samtaler med barn og unge, med særlig vekt på forståelsen av taushetsplikten, utøvelse av profesjonelt skjønn og hvordan vi best imøtekommer utsatte barn og unges behov. Veilederen skal spres gjennom nett og i fysisk form, og vi håper å ha den ferdig til trosopplæringskonferansen i høst. I forlengelsen av dette vil vi lage et studieopplegg som kan brukes i prostilag og andre relevante fora, gjerne i tverrfaglig sammensatte grupper lokalt.

 

Akkurat nå: Forskning møter praksis

Tilfeldigvis disputerte Kjartan Leer-Salvesen bare kort tid etter at vi hadde levert inn vår søknad om utviklingsmidler. Det siste året har vi i fagavdelingen i PF i samarbeid med noen som står i de daglige utfordringene samtalt om og bearbeidet problemstillinger knyttet til barn, ungdom, prester og taushetsplikt. Parallelt har Leer-Salvesen gjort sitt grundige og interessante avhandlingsarbeid ferdig. «Hvor ofte kommer det en avhandling med så direkte relevans for presters praksis», spurte en meg på disputasen. Det er kanskje ikke så ofte det skjer, men når det skjer er det viktig. Og når det nå skjedde samtidig med at det arbeides med et praksisnært utviklingsprosjekt her i PF, er det både nyttig og spennende. Leer-Salvesens avhandling utfordrer, og understreker viktigheten at det arbeidet vi skal gjøre framover. I tillegg har han bidratt med empiri og teori som kan komme vårt prosjekt til god nytte.

 

 

 

Dokumenter

Presters taushetsplikt