Forsiden < Fag og profesjon < Veiledning < Debatt: Arbeidsveiledning

Debatt: Arbeidsveiledning

Foto: Kristianne Marøy

Etter Marit Bunkholts tekst etter ABV-konferansen og Lars Johan Danbolts replikk til denne, melder flere seg på debatten om arbeidsveiledning i kirken og retningen på veilederutdanningen. Innleggene publiseres fortløpende på denne siden. Les, delta i debatten og søk arbeidsveilederutdanning!

Språksystemisk tilnærming avlaster veilederen (24. mai 2016)

Av Kari Stray Nordberg, arbeidsveileder i Oslo og Borg og medlem av nasjonalt fagråd for ABV

«Kjør debatt!» ble det sagt gjentatte ganger på ABV-konferansen 20.-21. april 2016. Det er bra – for her er det forskjeller i forståelse og utførelse av ABV som det er viktig å få fram. Derfor henger jeg meg på debatten med dette lille «vitnesbyrdet».

Mens jeg var høgskolelektor på Diakonhjemmet på 90-tallet tok jeg en veilederutdanning med referanse til teorier innen gestalt, psykosyntese og konfluent pedagogikk. Videre tok kurs i veiledning under ledelse av Ken Heap, Anne Lises Teslo og kurs ved Haraldsplass i Bergen. Som sosionomutdannet diakon med hovedfag (master) i sosialt arbeid har jeg en del utdanning innen kommunikasjon og gruppearbeid. Med all denne utdanningen og etter hvert flere år med praktisering med veiledningsgrupper opplevde jeg likevel at jeg kom til kort, at mye av veiledningen «hang på meg», m.h.t. hvor flink jeg var, om jeg fant fram den riktige tilnærmingen utfra det caset som ble lagt fram, om jeg forsto gruppeprosessene riktig og styrte prosessene korrekt.

Slik holdt jeg på i flere år, mens jeg jobbet på Diakonhjemmet som lektor og hadde grupper ved siden av jobben. Så flyttet jeg til Lørenskog og tilhørte da Borg bispedømme. Der kom jeg inn i et veilederforum av kirkelige veiledere og ble presentert for den språksystemiske tilnærmingen innen ABV. Da møtte jeg en måte å tenke på som var veldig avlastende for meg som veileder. Min «flinkhet» ble flyttet over fra meg selv som veileder til alle i gruppen, altså at jeg erfarte at strukturen var mer selvbærende. Min rolle var mer nå å styre samtalen utfra en tilnærming som var innarbeidet for gruppen.

Jeg er veldig glad for all den utdanning jeg har innen veiledning og selvsagt har jeg den med meg i det arbeidet jeg holder på med som veileder. Når jeg nå kommer med dette «vitnesbydet» er det fordi jeg tror det er en stor forskjell på veilederutdanningene ved TF og MF, og at denne forskjellen kan minne om den erfaringen jeg har beskrevet ovenfor. Jeg tror det er viktig at de ulike bispedømmene er klar over forskjellene og sender kandidater dit de mener er best for sitt ABV-arbeid i sitt bispedømme.

Språket er ikke alt vi har (24. mai 2016)

Av Leif O. Bremer, arbeidsveileder og stiftsstyreleder i Nord-Hålogaland

På prest.no har Lars Johan Danbolt gitt en «replikk» som det heter til Marit Bunkholts «tekst» som det også heter vedrørende ABV. Jeg har noen vitende ikke-vitende synspunkter på noe av det som skrives.

For tida har jeg ikke så mye veiledning av prester siden jeg er stiftsstyreleder, men jeg driver på med veiledning av en del helsearbeidere. Jeg er en fullrigga TF-er, men ville allikevel heller tatt AVU-utdanninga på MF. Men den har jeg jo allerede tatt i 2002-2004 og er altså arbeidsveileder i Nord Hålogaland.

Fra mitt synspunkt er det litt dumt at det er to parallelle utdanninger, men det kan jo hende at interessen er så overveldende at det bruk for begge. Men faglig sett ville det vært mer interessant, utfordrende og ikke minst mulig med en felles utdanning.

Hos oss her nord tror jeg vi nyter fruktene av hverandres faglige tradisjoner og metodiske innsteg til den gode veiledningssamtalen. Men hvis jeg – ikke-vitende – skal spisse det litt i forhold til det såkalte språksystemet, vil jeg si at jeg ved et par anledninger har blitt slått av hvor mye ord som kommer når det skal snakkes om språk. Og jeg – og jeg tror mange med meg – kan være veldig sliten av ord. For språk – og det er sikkert alle enige i – er mer enn ord.

Det er ikke lett å beskrive en tradisjon, særlig ikke når den ikke er ens egen. Når språksystemikeren sier at «språket er alt vi har» er det ikke helt enkelt å forstå hva det betyr. Hvis også stillhet, berøring, søvn osv. er språk, er det greit, men da blir også utsagnet meningsløst, for da er alt språk. Og hvis alt er språk er ingenting språk. Det er ganske innlysende, i hvert fall hvis man er et troende menneske, at alt ikke er språk. At det å være menneske er også å være i det språkløse. I veiledning er det en litt flat måte å møte den andre på bare å lytte til ordene.

Jeg liker godt Anne Hege Grungs tanker om veieldning som dialog og kjenner meg veldig i slekt med det. Og dialog er et system som rommes av mye mer enn ord, som for eksempel stillhet, sittestilling, blikk, smil og tårer for å nevne noe. I går så jeg tilfeldigvis et intervju på NRK med den svenske journalisten Anna Kantor. Det var fantastisk hvordan hun lyttet oppmerksomt og vågde å la være å si noe. Det var litt av en fortelling som kom fra det utrolige livet til Johann Neumann. Programmene ligger på NRK.no og er verdt å se for veiledere.

Med halvannet bein i den psykodynamiske tradisjonen er jeg absolutt ikke ekspert på meg selv eller andre. Jeg er om ikke lenge 60 år og fortsatt ikke helt sikker. Jeg vet ingen ting. Eller ok, kanskje vet jeg litt. Det er en ganske makttilslørende holdning å late som man ikke vet noe. Men jeg vet at et møte med den andre er et møte med meg selv. Og jeg vil øve meg på å finne ord for hva det er som skjer. Jeg vet også at møtet med den andre rommer mange følelser. Og ikke minst får jeg kjenne litt på mine minner og mine forventninger. Sånt som skjer når mennesker møtes – også i veiledning. For veiledning er ikke annet enn et (strukturert) møte med og mellom mennesker.

Jeg har ingen gjenkjennelse på at jeg i den tradisjonen jeg elsker ikke er opptatt av her og nå, men av noe mer diffust og ubevisst. Det er nuet det handler om, men dette møtet bærer fremtiden og fortiden med seg. Jeg liker godt en setning fra K.E. Løgstrup som lyder noe sånt som at fortiden er tilstede i nuet som erindring og fremtiden er til stede som forventning.

Språket har makt, det er sant. Men språket er ikke alt vi har. Jeg skjønner ikke helt hva Marit Bunkholt mener når hun skriver det. Da må i så fall språk være mye mer enn ord. Sånn som det er ellers i livet. I ethvert møte.