Bokomtale: Nye bøker om gudstjeneste og gudstjenestereform

Som fastprest og allmenpraktiker på bygda blir det ikke så mye tid til faglitteratur som jeg skulle ønske. Derfor var det bare fint å bli utfordret til å si noe om disse to bøkene, selv om desember ikke var den roligste tiden for slike sysler.

Her var på samme tid både mye kjent og mye nytt. Kjent, fordi det omhandler gudstjenesten som jeg har hatt gleden av å feire et utall av søndager siden jeg ble ordinert. Nytt, fordi det det var ny informasjon og refleksjon om hva og hvorfor vi gjør som vi gjør.

Det betyr ikke at jeg i alle årene har hatt et ubevisst forhold til gudstjenestens innhold, form og sted, men at jeg gjennom erfaring, kurs og refleksjon har vært nødt til å finne vei. Ikke minst bidro Elverumsprosjektet (2001/02) til visshet om at kirkens liturgier verken var laminert eller for all fremtid hugget i stein. Man kan si hva man vil om resultatene av gudstjenestereformen fra 2011, men prosessen tvang både prester, organister og menighetsråd (utvalg) til å tenke over hva og hvorfor vi gjør som vi gjør, hva vi ønsker å ta vare på for fremtiden og hva vi ønsker annerledes.

Gudstjeneste på ny

”Gudstjeneste på ny” (Geir Hellemo, red.) og ”Gudstjeneste à la carte” (Halvard O. Mosdøl, red.) gir begge hjelp til det. Bøkene har blitt til etter at den nye gudstjenesteordning så dagens lys til advent i 2011, men sier også noe om den forutgående prosessen og valgene som har ført oss dit vi er i dag. Bøkene har beslektede tema ettersom de begge sier noe om gudstjenesten. Likevel er de forskjellige ettersom den første inneholder flere forskningsbaserte perspektiv og mener å være ”en appetittvekker i forhold til faget liturgikk” (s.11), mens den andre er ”en publikasjon som baserer seg på et empirisk materiale i tilknytning til gudstjenestereformen” (s.15). Den siste viser også til den første som en naturlig referanse. Begge har flere bidragsytere til bøkenes ulike tema. Det gjør bøkene mer spennende og mer variert. Det er mulig å lese enkeltkapitler uten å måtte lese bøkene fra perm til perm. Jeg har på dette tidspunktet kjent størst glede over å lese Gudstjeneste à la carte. Den setter ord på gledene og frustrasjonene jeg som prest har kjent og kjenner ved den nye gudstjenesteordningen. Selv om det empiriske materialet er hentet fra andre menigheter, så beskriver det en virkelighet jeg kjenner meg igjen i. Gudstjeneste på ny blir mer en bok jeg vil vende tilbake til. Den gjør nettopp det som den ønsker – vekker appetitten for mer å tygge på. Jeg liker godt kapitlene og de ulike tema, men kjenner også at hver bidragsyter skriver som om nettopp deres emne er det aller viktigste. Det er for så vidt naturlig. Rommet, musikken, formen, deltakelsen, kommunikasjonen, preken, tekstene, bønnene – alt er viktig og alt spiller sammen. Jeg blir derfor både utfordret og litt matt på samme tid. Tanken går til prestelivet for 25 år siden. Da var det mulig å bare gripe gudstjenesteboka og i all enkelthet feire gudstjenesten ledd for ledd: forutsigbart og trygt, men sikkert litt kjedelig.

Vi er antakelig mange som har undret oss over en noe uryddig prosess forut for, under og etter at den nye gudstjenestereformen kom. Derfor gjorde det godt å lese de første delene i Gudstjeneste à la carte. De bekreftet våre mistanker om ”tilfeldighetenes spill”, selv om det hele tiden har stått både kloke og velmenende mennesker bak. Ikke minst ga det mening i lys av den organisasjonsendringen som kirken har gjennomgått og fortsatt gjennomgår. Flere aktører og flere nivå i kirken, bidrar til flere meninger. Boken peker på mange ulike aktører – Biskopene, Kirkerådet, Kirkemøtet, Ungdommens kirkemøte, Nemd for Gudstjenesteliv, Lokalmenighet, Stab og Fellesråd. Dette samme påpeker også Geir Hellemo i Gudstjeneste på ny. Styrings- og hedersordene som er benyttet i prosessen (Involvering, stedegengjøring og fleksibilitet), kan avstedkomme andre resultater enn de man så for seg. I tillegg påvirkes gudstjeneordningen i stor grad av andre reformer, ikke minst trosopplæringsreformen. Mer og mer preges gudstjenesten av målgruppetenkning. Hver gudstjeneste blir et ”prosjekt”. Det er få vanlige gudstjenester igjen, om det da skal være et mål. De nye ordningene åpner for mange valg og muligheter. Jeg måtte smile da det ble vist til at på de 19 sidene som utgjør kapittel 2 i Ordning for hovedgudstjeneste, forekommer ordet kan 77 ganger og ordet eller 66 ganger. Det er akkurat slik det oppleves.

I samme tidsrom har vi også fått ny salmebok, ny bibeloversettelse og nye tekstrekker. Det er mye nytt for menighetene og de ansatte å forholde seg til. Det vil ta tid å vinne tilbake en indre og ytre ro i gudstjenestelivet.

Begge bøkene kan varmt anbefales. Gudstjeneste på ny gir dybde til arbeidet med gudstjenesten. Gudstjeneste à la carte gjør også det, men har emner som jeg tror også vil kunne egne seg til samtaler i menighetsråd og stab.