Forsiden < Fag og profesjon < Inter Collegas på nett < Bokomtaler < Bibelen i Norge – et kritisk blikk på en jubileumsbok

Bibelen i Norge – et kritisk blikk på en jubileumsbok

I anledning Bibelselskapets 200-årsjubileum har selskapets bokforlag Verbum utgitt Dag Kulleruds bok Bibelen: Boken som formet vår kultur (Verbum 2016). Fung. fagsjef Per Kristian Aschim har lest boken kritisk og omtalt den i bokessayet «Bibelen i Norge siste 200 år» i Kirke og Kultur 1/2017 (s.94-104). Her følger et kort sammendrag av essayet med et par smakebiter i sitatform. Essayet innledes slik:

«Bibelselskapets 200-årsjubileum fortjener en jubileumsbok. Dag Kullerud trekker fram materiale og problemstillinger som er verd en videre samtale og diskusjon. Ambisjonen om å fortelle historien om hvordan Bibelen har påvirket kultur og samfunnsutvikling innfris likevel ikke. Boka forteller vel heller historien om hvordan kulturendringer og samfunnsutvikling har påvirket og utfordret bibeltolkningen og Bibelens plass og autoritet. Forfatteren skriver med et engasjement som tidvis er medrivende, men som også fører til ensidigheter.» (s.94)

Å skrive om Bibelens betydning for kultur og samfunn i Norge er en svært omfattende oppgave, som krever avgrensninger. Kullerud er klar på at han skriver som journalist, ikke som fagmann. Den historiske dokumentarjournalisten kommer til sin rett særlig i den innledende fortellingen om hvordan opprettelsen av Bibelselskapet var sammenvevd med de politiske unionsforhandlingene i 1814, ved at svenske sjefsforhandlere samtidig var brennende opptatt av bibelselskapssaken og ser ut til å ha brukt denne saken for å skape goodwill også for svenske interesser i Norge. Dette er ett av bokas høydepunkter.

Kulleruds bok gir grunnlag for refleksjon på flere viktige punkter, kanskje særlig på ett bestemt:

«Det store paradokset i den historien Kullerud forteller er forholdet mellom den voldsomme og økende tilgjengeliggjøringen av Bibelen og den samtidige svekkelsen av Bibelens plass og autoritet. (…) Hvordan kan det ha seg at Bibelselskapets store og omfattende virksomhet med bibelspredning ikke klarte å demme opp for sekulariseringen i større grad? Kan det være at utbredelsen av Bibelen til flest mulig hjem og enkeltmennesker er en side ved den samme prosessen som førte til at mennesker (…) vendte seg bort fra kristendom og kirke? Nemlig den prosessen som gjorde at kristendom og kirke ikke lenger var «kultur og viten», men «individuell tro», og dermed mulig å velge og velge bort?» (s.98-99)

Dette bør være en utfordring til refleksjon for et Bibelselskap som fortsatt er opptatt av å fremme bruk av Bibelen, og som senest i jubileumsåret hadde iøynefallende kampanjer i det offentlige rom for Bibelen.

Boken er preget av en tydelig tendens. Det medfører at teksten er engasjert, men det har også sine omkostninger. For eksempel fører Kulleruds sympati med Grundtvig og kritikk av dogmatisk katekismeopplæring i skolen, til at betydningen av bibelhistoriefaget i skolen går under radaren. Volrath Vogts bibelhistorie som ble lest av skolebarn i nesten hundre år og trykt i millionvis av eksemplarer er fraværende i Kulleruds tekst. I essayet diskuteres også Kulleruds oppfatning av Hans Nielsen Hauges betydning.

Kullerud tar tydelig parti for skikkelser som Hans Nielsen Hauge, Grundtvig og Kristian Schjelderup, og er tilsvarende kritisk til Gisle Johnson og Ole Hallesby. Engasjementet for de som tok avstand fra kirke og kristendom på grunn av bibelfortolkernes konservatisme og uforstand er legitimt og forståelig. Samtidig kan en spørre om denne formen for dikotomiserende historieskrivning gjør oss klokere lenger.