Prest på prekestol

Foto: Kristianne Marøy

Prest på prekestol

Foto: Kristianne Marøy

«Æstetik, erkjendelse og tro» – noen bilder fra Nordisk homiletisk konferanse i København

av Hilde Fylling, sokneprest i Kjerringøy

Nordisk homiletisk konferanse fant sted i København 24.-25. august 2017. Hilde Fylling deltok med konferansestipend fra Presteforeningen. Her er noen av hennes inntrykk.

Hvor kan vi finne ord som bærer gjennom tro og tvil? Hva er det som gjør at noen prekener berører og andre glemmes umiddelbart?

Disse spørsmålene ble satt på dagsorden i work-shopen: «Ord som bär – om språket i predikan». Dr. teol. Siv Lindstrom fra Åbo Akademi tok oss gjennom en teoretisk drøfting og praktiske øvelser for å lete i språket etter formuleringer og flaggord som fortsatt kan gi mening. Kan ordet «Skam» fortsatt brukes i kirkelig forkynnelse? Hva signaliserer «synd» eller «nåde»? Kan vi fortsatt bruke de store ordene, eller skaper de avstand og gjør det vanskelig for tilhøreren å bli berørt?

Berørt – ikke belært

«Berørt» er et viktig ord i nyere homiletisk forskning og arbeid. Undersøkelser viser at mennesker som sitter i kirkebenken og lytter til prekener, ikke ønsker å bli belært men berørt. Prekenene må gi plass for livets ulike aspekter og utfordringer. Dette står kanskje i kontrast til reformatorenes understrekning av at «troen kommer av det ordet som høres».

Marianne Gaarden, dr. teol. og teologisk konsulent i Helsingør Stift, var en av initiativtakerne til konferansen. I sitt doktorgradsarbeid: «Den emergente prædiken» finner hun at når mennesker opplever at prekenen åpner et rom hvor de inviteres inn til en dialog om livet og troen, så kan det skapes mening i denne prekensituasjonen og denne dialogen.

Det som da blir det underliggende interessante spørsmålet for konferansen er: Hvilket språk og hvilke bilder åpner dette rommet hvor dialog kan finne sted og mening skapes?

Konferansen hadde invitert kunstnere, forfattere, teologer og filosofer til å komme med bidrag til å utvide vår forståelse av troens mange –fasetterte uttrykksformer.

Skuespillerens tekstarbeid – og prestens

Personlig hadde jeg stort utbytte av å høre hvordan skuespilleren Thure Lindhardt arbeider med en tekst i forberedelsen av en forestilling eller en film. Arbeidet foregår i 3 atskilte stadier, fortalte han. Først arbeidet han med selve teksten. Bare teksten. Hva står det egentlig her? Hva betyr disse ordene? Når det i Predikerens bok står at «alt er tomhet» hva betyr det? Hva er tomhet? Hvilke bilder får jeg i hodet av «tomhet»? Ingen? Hva står det i andre oversettelser? «Forgjengelighet» Det gir en annen mening.

Lindhardt understreket at det er viktig å arbeide grundig i 1.stadium: Hva sier teksten egentlig? før man går videre til fase 2: Mitt møte med teksten. Liker jeg denne teksten? Sier den noe viktig til meg? Kan jeg bruke den til noe? Sier den overhodet noe om å være menneske?

Fase 3 i skuespillerens tekstarbeid, er innlevelsen: Hvordan gir jeg kropp til denne teksten? Hvordan kan jeg fylle «jeg»-et i denne? Hvordan smelter jeg sammen med denne teksten?

Jeg fikk særlig utbytte av dette bidraget i konferansen, fordi jeg som prest arbeider med tekster hver uke. Det er lett å gå raskt forbi stadium 1 og 2 og gå rett på stadium 3: Hva skal jeg si på søndag? Hva skal jeg si på sykehjemmet? Thure Lindhardts bidrag inspirerte meg til å arbeide grundig og skikkelig med teksten selv før jeg går videre.

Før Lindhardt takket for seg, framførte han «Kjærlighetens lovsang» i 1.Kor.13. Han framførte teksten lavmælt og langsomt. Jeg har alltid opplevd denne teksten proklamatorisk og med store, pompøse ord. Den lavmælte framføringen var svært virkningsfull. Jeg spurte Lindhardt etterpå hvorfor han valgte å gjøre en så stor og høystemt tekst lavmælt. Han svarte at fordi vi prester kjente denne så godt, ønsket han å gjøre den mer intim og mer til oss enn fra oss. Det fungerte.

Paranormale eller mystiske erfaringer i møte med tradisjonell tro

Det andre bidraget som jeg særlig satte pris på, var Jan Olav Henriksens «Paranormale erfaringer i møte med tradisjonell tro». Henriksen selv foretrekker «Mystiske erfaringer» framfor «paranormale erfaringer», fordi slike erfaringer slett ikke er så uvanlige. Mange mennesker har selv hatt eller møtt ansikt til ansikt mennesker som har erfaring med slike opplevelser. Henriksens anliggende var at det teologiske språket vårt er fattig i slike møter, og at hverdagsspråket heller ikke er stort nok. Teologi skal være både erfaringstydende og erfaringsåpnende, og da må vi arbeide for å knytte tro, teologi og erfaring sammen.

Henriksen påpekte at teologiens strategi langt på vei har vært å møte slike fenomener med taushet, mens han heller ville anbefale å lete i den kristne tradisjonen og de bibelske skrifter etter paralleller som kan utvikle kirkens fortrolighet med slike erfaringer.

Jeg satte særlig pris på dette bidraget fordi jeg i min studie «Hellige ord i vanlige liv» fant at når mennesker opplever å ikke bli møtt eller respektert av presten – i prekenen – for sine mystiske erfaringer, så svekker det prestens troverdighet. Prekenen må romme slike erfaringers mulighet på en positiv måte. Eller kan mennesker med slike erfaringer oppleve sine erfaringer avvist.

Åpne og lukkede bilder

Kunstneren Thomas Kinge snakket om det gode bildets mulighet til å vekke tro, og viste flere eksempler på bilder som er åpne versus bilder som er lukket. Bilder må være åpne for tolkning i møte med den som ser bildet, og Kinge mente at kristen tro særlig er egnet til å møtes gjennom kunsten fordi det i kristen tro ligger mange paradokser som kan komme til uttrykk i bilder, som f.eks. lys/mørke og ensomhet/fellesskap.

Troens steder

Dr. teol. Peter Lodberg snakket om troens steder, og om hvordan mennesker bærer troen. Troen kommer utenfra men den setter seg nedenfra, gjennom menneskers liv og fortellinger. Mennesker som møtes i kirken med sin tro er samtidig et uttrykk for Guds nærvær på jorden.

Homiletikk i møte med sensitiv erkjennelse

Dr. teol. et dr. phil. Dorthe Jørgensen gav et bidrag om homiletikk i møtet med sensitiv erkjennelse. Hun har vært opptatt av å finne en tolkningsnøkkel for hvordan sensitiv erkjennelse kan framstå som fellesmenneskelige mer enn private, og derved noe som kan brukes i forkynnelsen. Jørgensen var opptatt av «skjønnhetserfaringene» som noe jeg kan bli tiltalt av og bli forandret gjennom. Kirkens oppgave er å skape rom for at slike erfaringer kan skje, og kirken har redskapene til det: Stillhet, høytid og stemning hvor man kan oppleve seg tiltalt og ha mulighet til å dvele i opplevelsen.