Forsiden < Fag og profesjon < Inter Collegas på nett < Oppgaver og avhandlinger < Ny doktorgrad: Å arbeide med døden

Ny doktorgrad: Å arbeide med døden

9. september disputerte sykehusprest ved Stavanger universitetssykehus, Kjetil Moen, for sin doktorgradsavhandling ved Institutt for helsefag ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Avhandlingen har tittelen: Death at work. An interpretation of biographical narratives of professionals in end of life care. (Å arbeide med døden. En fortolkning av helsearbeideres biografiske fortellinger.)

– Hvorfor valgte du dette temaet?

– For meg er det mange tråder som møtes i denne avhandlingen. Forskningsspørsmålet relaterer seg også til egne erfaringer som forholdsvis nyutdannet prest hvor jeg stod i situasjoner som opplevdes krevende. I 2001 og 2002 var jeg i Minneapolis og studerte PKU. Gjennom disse studiene vokste det fram en interesse for profesjonell utvikling og veiledning. Hva gjør det med mennesker å stå i slike krevende roller? Jeg merket jo at det gjorde noe både meg og andre i samme situasjon.

For å undersøke problemstillingen gjennomførte Moen biografisk-narrative intervjuer med tolv helsearbeidere – leger, sykepleiere og sykehusprester – fra intensive- og palliative avdelinger i Norge og USA

– Hva var det viktigste funnet du gjorde?

– At det står noe eksistensielt på spill også for den profesjonelle i møtet med den døende. Det er ikke frykt for sin egen forestående død som gis mest oppmerksomhet i fortellingene, men trusler mot ens væren som sosial og moralsk person.

Stories that haunts you

Moen er opptatt av det irreversible ved arbeid med døende mennesker.

– Døden er endelig. Du får bare en sjanse til å gjøre det riktig, som en av mine informanter uttrykte det.

– Hva skjer når man mislykkes?

– Det blir ofte «stories that haunt you», altså fortellinger som forfølger deg. En av mine informanter, «Anne», fortalte en tretti år gammel historie om hvordan hun hadde sviktet. Fortsatt følte hun skyld og skam over dette. Det å gjøre feil, gjør noe med folk og skyver profesjonelle ut av yrkeslivet. Et av mine anliggender er derfor at det må skapes rom hvor den profesjonelle kan bearbeide sine erfaringer.

Moen forteller at det i forskningen er en økende bevissthet rundt dette med moralsk stress, hva det gjør med den enkelte å arbeide i relasjonsintense yrker.

I pressemeldingen som er skrevet i forbindelse med avhandlingen, står det blant annet følgende om hvilken betydning Kjetil Moens forskningsarbeid kan ha:

«Kunnskapen kan tjene både den profesjonelle og pasienten, men også politikere, utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere som har interesse av å forberede, støtte og bidra til utvikling av helsepersonell som arbeider i grenselandet mellom liv og død.»

– Tenker du at kirken selv, prester og andre som arbeider tett i relasjoner til mennesker, kan ha utbytte av arbeidet ditt?

– I alle relasjonsintense yrker handler det om å bruke seg selv. Det personlige er en del av det profesjonelle. Derfor tror jeg også at profesjonelle i andre sammenhenger vil kunne kjenne seg igjen. Jeg har jo ikke skrevet en teologisk avhandling, men den er ikke nødvendigvis uten teologisk relevans. I min avhandling ser jeg nemlig på hvordan livets grunnvilkår, vår egen biografiske historie og de sosiale kontekstene vi er del av, former, ikke bare vår profesjonelle selvforståelse, men også de eksistensielle spørsmålene vi lever med. I den forstand så går det kanskje an å si at avhandlingen også bidrar med litt teologi nedenfra?

Se meg selv utenfra

Hva har arbeidet med doktorgraden gjort med deg personlig?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg kjenner meg berørt av fortellingene, fasinert av kompleksiteten i dem og privilegert over muligheten til å forfølge min interesse for narrativer og for det eksistensielle. Jeg har opplevd mye gjenkjennelse i det som informantene har formidlet. Både gjennom å analysere deres fortellinger, men også gjennom å utsette meg selv for den samme intervjumetoden som dem, fikk jeg en mulighet til å se min egen profesjonelle erfaring utenfra.

Kjetil Moen avslutter vår samtale med følgende oppsummering:

– Jeg har fått arbeide med ting som har gitt meg energi.

Vi gratulerer med avhandling og ønsker lykke til videre.