Anna Grønvik og Ingvild Osberg

Foto: Emil Skartveit

Anna Grønvik og Ingvild Osberg

Foto: Emil Skartveit

8. mars og kirken

Kvinners rettigheter er ikke selvsagt. Dette er en kamp som hele tiden må holdes varm. Både i samfunnet som helhet og i kirken. Det mener to av Presteforeningens kvinnelige medlemmer, Ingvild Osberg og Anna Grønvik. Derfor er 8. mars fortsatt en viktig dato.

 

− Det blir fort for mange kvinnelige prester der ute, dette er en av de nye problemstillingene i kirken, sier Ingvild Osberg, prostiprest i Vestre Borgesyssel og sentralstyremedlem i Presteforeningen.

– En kan ha levd godt med mange mannlige prester, men når to kvinner er prester samme sted, blir det problematisert på en annen måte. Særlig er det tydelig om det er mange fellesrådsansatte kvinner på samme arbeidsplass.

 

Kampen om kvinnelige prester pågår fortsatt

Anna Grønvik, nestleder i Presteforeningen, er også klar på at kampen om kvinnelige presters plass i Den norske kirke fortsatt pågår i noen sammenhenger.

− Vi opplever blant annet på Misjonshøyskolen i Stavanger at det tidvis er et anstrengt læringsmiljø for de kvinnelige teologistudentene. Dette fordi det er både mannlige og kvinnelige konservative studenter som i mange settinger, både i klasserommet og rundt lunsjbordet, bevisst snakker nedsettende om kvinners prestetjeneste. Blant annet kobler de problemstillingen med at kirken har åpnet for kvinners prestetjeneste til Den norske kirkes såkalte «åndelige forfall», sier Anna og refererer til enkelte konservative reaksjoner på Kirkemøtets vedtak om at homofile kan gifte seg i kirken.

Hun sukker:

− Det er liksom kvinnens skyld at det skjer. Senest i fjor høst satte avisen Dagen på trykk et leserinnlegg som var en klage på avisen fordi den hadde begynt å tillate kvinnelige prester og kvinnelige biskoper å komme til orde enten i form av intervjuer eller leserinnlegg. Og vi snakker om 2016! Derfor er 8. mars fortsatt viktig. Det handler om at kvinner har like stor rett til å la sin stemme lyde både i det offentlige rom og i kirkens rom som det menn har.

Og det er ingen selvfølge?

– Nei, det er ikke det. Det er mange tydelige bevegelser i konservativ retning i kirken. I seg selv trenger ikke det å være et problem. Men det blir det dersom det gjør kvinners plass i kirken mer begrenset, sier Ingvild.

 

Feminister

Selv om de aldri har gått i et 8. mars tog regner både Ingvild Osberg og Anna Grønvik seg som feminister.

Ingvild forteller at hun vokste opp med en mor som var aktiv feminist.

– Aktiviteten skjedde i kirkelig sammenheng. Hun gikk nok aldri i tog, men var tidlig opptatt av bedre tilgang til prevensjon og seksualundervisning. Slik ertet hun nok på seg det kirkelige establishmentet. Jeg vokste opp med 8. mars gudstjenester, det var naturlig å markere dagen. Selv har jeg vært opptatt av det samme, og i Østfold hvor jeg arbeider, har 8. mars gudstjenester vært en tradisjon i mange år.

For Anna Grønvik var inngangen til feminisme en litt annen enn Ingvilds.

− Jeg hadde gått på en av Misjonssambandets videregående skoler og lært at kvinner ikke skulle være prester. Da jeg selv begynte å studere teologi på Menighetsfakultetet forstod jeg at for meg var denne tolkningsnøkkelen ulogisk. Hvorfor kunne ikke kvinner være prester når de likevel kunne forkynne i andre sammenhenger, være bibelskolelærere og misjonærer?

Med denne erkjennelsen i den teologiske bagasjen reiste Anna til England og et semester ved et teologisk fakultet der. Her skulle møtet med en jødisk feministteolog forandre mye.

− Foreleseren så på hvordan kjønn og det hellige møtes og brytes i de tre monoteistiske religionene, islam, jødedom og kristendom. Det var en sjokkartet opplevelse. Jeg er sikker på at jeg fremstod ti ganger så konservativ som jeg egentlig var fordi dette ble så voldsomt for meg.

Tilbake i Norge ble Anna en motstemme inn i den systematisk teologiske drøftingen som fant sted i klasserommet.

− Jeg hadde opplevd noe som jeg i modifisert form kunne ta med hjem til Norge. Oppholdet i England vekket den personlige interessen for både feminisme generelt og feministteologi.

 

Kirkens naturlige plass i 8. mars feiringen

For Ingvild er kirken en naturlig del av 8. mars feiringen.

– Vi er nok ikke enige i alle paroler som tradisjonelt har vært med i 8.marstogene. Diskusjoner som beveger seg i et etisk grenseland, for eksempel om abort, eggdonasjon og reservasjonsrett blir veldig betent fordi det også handler om kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp. Selv om vi kan være uenige i noe, er vi likevel feminister. Vi er ikke illojale mot våre søstre av den grunn, og jeg mener at vi fortsatt må tåle diskusjonene.

Anna legger til:

– Om ikke kirken alltid har gjort det, tok Jesus selv alltid den undertryktes parti. Både feministteologi og frigjøringsteologi har bidratt til å problematisere sider ved en klassisk bibelfortolkning som kanskje hadde vært vanskelig å få øye på ellers.

Ingvild er også opptatt av kirken som en kvinnebevegelse:

– Vi må ikke glemme at kirken verden over er en enorm kvinnebevegelse, selv om det sitter mange menn på toppen.  Mange organisasjoner driver misjonsarbeid retter mot kvinner. NMS har blant annet arbeidet aktivt for kvinners rettigheter i Etiopia, de har også satt i gang en stor kampanje om vold mot kvinner. Kirken har mange muligheter fordi den har så store internasjonale nettverk. Slik kan en mange ganger lettere nå fram til kvinner fordi man ikke blir rammet av andre politiske begrensninger.

PFs nestleder, Anna Grønvik trekker til slutt også fram viktigheten av fagforeningsarbeidet i kampen for kvinners rettigheter.

− I Norge og i resten av Norden har arbeidslivsmodellen med en sterk fagforening stått sterkt og spilt en avgjørende rolle for kvinners rettigheter i arbeidslivet. Den modellen er det viktig å ta vare på.